winterlife

Life is different now...

So, I’m sitting in a worn out old couch, in a basement appartment; yellow walls, a map of Africa, the only thing on the wall, a kidogo (small) tv that doesn’t work, the doormat gathered in a lump in from of the door to hopefully prevent mice from finding their way in. I like it though. The other girls doing the dishes in the tiny kitchen with a gas stove, about 4 plates, 3 cups, 2 forks, and if you are lucky, a knife might popp up. Lucy, Emily and Staiz just left after eating dinner with us and drinking tea.

I honestly don’t really know what to write this time. This week has somehow been the longest in my life ever. Adapting to kenyan culture again has been hard. I’ve never felt so white in my whole life. Every day I feel excluded in some way, and during the same day I’m smiling thinking that this is an experience I won’t forget. But, hey one thing I know, it takes time to grow roots, it takes time getting to know people, and man you feel vulnerable. Stripped from everything you are, no family, friends, things… I’m just me, I cant prove anything, they dont know who I am at home, who I am with my friends. It’s not just a vacation, this is everyday life. Guess this is what it feels like to move to a different country. Hey, you’ve gotta invest, it won’t feel like home by just klapping your hands.

Coming back has been hard, cause I wasn’t prepared for it to be hard. And the adventurer in me isn’t just satisfied with doing everything we did last time. I constantly feel this urge to challenge myself, and I just have to experience new things, meet new people. And some days are just flat out boring and normal.

So, guess that’s the situation report from Kenya. Being an international social worker isn’t all that glorious. Sometimes it’s sitting listening to coldplay on a mac with three other white chics. That’s monday evening. Tuesday might be another story though. You never know. It might be a wild hunt in the kitchen for Nelson, the mouse that is living under my couch, it might be practicing swahili with the shop keeper, might be walking around the compound getting a hug from a random guy called Ben that thinks you look smart. And when it’s time to og to bed I crawl under my mosquito nett listening to a disturbing mix of prayers called out from the mosque and the excited churchgoers that have an allnight prayer session.

Tilbake...

Nå sitter jeg å prøver å jobbe mens,

En liten gutt akkurat har fått en trombone fra en dame som donerte den fra Norge,

jeg KAN IKKE høre meg selv tenke!

Jeg sitter på en stål stol som bulker opp hver gang jeg bevger meg litt...

Jeg kan ikke puste fordi det er så mye støv i luften...

Men, ellers har jeg det fint:)

Sommeren passerer sånn den gjør i Norge med leierer, hjemmebesøk, bading og div aktiviteter som inneholder solen, uteliv, friluft og det vakkre norge. Og, jeg er takknemlig. Men, tross det behaglige livet her hjemme, flakser tankene til de jeg tilbrakte så mange månder, dager og timer med.. Og jeg må innrømme at det felles noen tårer av savn... for gode og vonde ting. Tårer for de der ute som ikke har noen ting. Jeg lurer på om de vil klare seg, om de har mat, sko.. om de får gå på skole, om de er trygge. Og jeg gledegruer meg til å dra tilbake. I mellomtiden ser jeg på disse bildene, og prøver å være der jeg er. Leve med alle inntrykk og opplevelser som livet har å by på. Leve med det som har skjedd, det som kommer til å skje, og det som skjer akkurat nå, her jeg er med meg selv og dagene som går...

There Is So Much More

: Brett Dennen

When I heard the news, my heart fell on the floor

I was on a plane, on my way to Baltimore

In these troubled times it’s hard enough as is

My soul has known a better life than this

I wondered how so many could be in so much pain

While others don’t seem to feel a thing

And then I curse my whiteness and I get so damn depressed

In a world of suffering why should I be so blessed

I heard about a woman who lives in Colorado

She built a monument of sorrow behind her garage door

Where every day she prays for all whom are born

And all who souls are passed on

Sometimes my trouble gets so thick

I can’t see how I’m gonna get through it

But then I would rather be stuck up in a tree

Then be tied to it

I don’t feel comfortable with the way that my clothes fit

I can’t get used to my body’s limits

I got some fancy shoes to try and kick away these blues

They cost a lot of money, but they aren’t worth a thing

I want to free my feet from the broken glass and concrete

I need to get out of this city

Lay upon the ground stare a whole in the sky

Wondering where I go when I die

When I die

Second thoughts...

Okay, so I'm back in Norway for the time being, and several questions arise the moment of my landing:

How can everything be so extremely organized?

Where are all the people?

Why do people only sit inside their houses?

Why are people so extremely occupied with what color they are gonna paint their bedroom and if it will match the curtains? 

Why do people call 5 cars on the road a traffic jam?

Why do we let the water run when we are not using it?

Where did all the dust go?

Why do we even have to wash our clothes when they cant possibly get dirty here?

Why is our lake flooding when there is a drought on the other side of the world?

Do we really need these big houses?

When will I ever have time to wear all the clothes in my closet?

What sticks on a sticky fly paper?

My time in Kenya is running out. For weeks now I’ve not aloud myself to think about it, afraid that I wont be able to enjoy the last weeks... but, truth is, only a few days left at work. Hard to leave something that you feel you’ve just started, or leave stuff you dont know if anybody else will finish. Leave projects I believe in and long to continue doing. Leave the life I’ve been living here.

How are we humans suppose to handle being able to fly half way across the world, live in a totally different country, and culture, and then suddenly fly back and keep on going. Ain’t gonna happen... we change. Experiences affect us. We mold.. leave something here, something else there. Gather something over there, pick up something else right here. Its like these new images, new feelings, new faces are stuck on me. I feel like a sticky paper that is suppose to kill flies, everything is just sticking lately. Maybe cause I know its gonna end. Like I wanna hold on to it, cause I dont know if I’ll ever experience it again.

But, its like this with all things in life. The days and hours pass... and some sticks, some doesn’t, and we forget.. we can’t possibly remember everything.

But, right now, I want to remember it all. Be able to feel everything I’ve been feeling here. All at once.

But, I wont, I have to be satisfied with experiencing in the moment. No matter how much I remember, how many pictures I take, how many wooden elephants I bring home, I have to let it go and move on. Some faces I will remember, some conversations, some incidents. I wish I could carry them all. Luckily our braincapacity is somewhat big enough to remember, to choose what we want to bring with us in the days to come. Luckily, we are not rocks, but formable, changeable, and I know that what I’ve experienced here has changed me, and somehow then, I don’t need to struggle to remember, or force to fit it in my suitcase back home. The changes are here to stay and will always remind me of what I’ve seen, what I’ve felt, what I’ve been able to be a part of, music I’ve heard, dancemoves I’ve seen, foods I’ve tasted, work I’ve done, and Places and People I’ve come to Love... 

BeRG og DAlbaNeN FinnES i KenYA OgSå...

Noen ganger blir jeg bare super gla. Fordi guttene her bærer sekken min. Fordi kenyanere er så super skjønne, fordi noen av de har bare det BESTE smilet, tross motgangen. Fordi de har så god humor, og alltid slår an en spøk. Fordi kollegane min snudde seg i matatuen i går og så på oss, å bare sa at han savnet oss... fordi han satt foran og vi satt bak...

Andre ganger blir jeg dritt lei, av å sitte her usynlig fordi alle snakker swahili og man ikke kan ta del. Fordi jeg føler meg ubrukelig når jeg ikke skjønner hva som foregår. Fordi jeg bruker 2 timen på bussen hjem hver dag. Fordi folk snakker om "mlami" og "mzungu" rett ved siden av meg. Fordi folk forventer at jeg har drøssevis med penger å strø om meg med. 

Åsså blir jeg nesten på gråten av å tenke på at jeg skal dra snart. At jeg må si hade til mennesker som jeg gleder meg til å se hver dag. At jeg ikke kommer til å hilse med å ta ALLE i hånden hver dag lenger. At jeg ikke kommer til å begynne dagen med å få en god klem av sjefen min...

en liten dagbok med hengelås og nøkkel

Jeg har begynnt på den strabasiøse ferden hjemmover igjennom hells gate national park i Naivasha. En av guttene slår følge med meg og mens vi trasker langs grusveien omringet av diverse dyr som strutser, zebraer og thompson gazeller forteller han om seg selv. Han går på skole for å bli kokk, og legger villig ut om hvordan han ville laget en tre retters middag i detalj. Han har vokst opp i gettoen med alt det innebærer, men forteller at når han ble medlem av en av ungdomsklubbene som St johns har, forandret det alt. Han forklarte alt veldig enkelt ved å tegne på armen med fingeren. "Man kan velge to ansikter, en med sur munn eller en med gla munn, og tenger en bue som går oppever". Han valgte enkelt å greit at dagene med den sure munnen var over, og nå hadde han valgt den blide....:)

Dagen etterpå var vi på vei ned til sjøen når han kommer løpende etter meg å julie. Med seg har han en turkis glittrende dagbok, den typen med en liten hengelås. Han har det største smilet om munnen og forklarer at han fikk dagboken fordi han ble kåret som den mest hjelpsomme på turen. Han bare lyser opp at stolthet og forteller at han skal skirve historien sin i denne boken. Seriøst, han var helt overlykkelig!

Med tårevåte øyne fortsetter jeg nedover mot sjøen og snakker med Julie on hvor rart dette er. Dette er en 20 år gammel gutt, som blir helt i ekstase fordi han fikk en dagbok. En glittrende liten dagbok. Des mer jeg tenker over dette des mer rørt blir jeg. Denne gutten er den blideste, skjønneste mest hjelpsomme fyren jeg har truffet på lenge. Jeg skulle ønske at små ting som dette kunne bety like mye for meg som det gjorde for han. Jeg gruer meg til å komme tilbake til en verden hvor man blir sur over å ikke få en iphone til jul...

På besøk hos Rose og Susan..

Det første Rose sa når vi kom til Nairobi var at "dette er huset mitt"... hun snakket om leiligheten vi skulle flytte inn i. Denne damen kan fikse alt fra strømregninger til mandazier til fest og boning av gulvet. Her om dagen besøkte jeg å Kristina den nyåpna kafeen hennes...

Dette er en av stamkundene til Rose, som bare skulle drikke kaffe i dag..

For en kjekk gammel mann!

Hjemme hos Susan hushjelpen vår som vi har blitt så glad i!

Sønnen til Rose i døråpningen på kafeen... det er ikke alle som like å bli tatt bilde av...:)

Noen barn på skolen til datteren til Rose som vi besøkte..

Dette er meg og den vettskremte Favour (datteren til Susan) som ser hvite mennesker for første gang.

NaiVaShA!

Forrige uke var vi så heldig å få være med på en ungdoms trening (peer educators) i Naivasha, som er ca 1 1/2 time utenfor Nairobi. Det ble dager fylt med masse gøy, å disse ungdommene er helt fantastiske! De har forandret meg for alltid:)

Her sitter vi å venter på å få slippe in i Hells gate national park. Det ble en skikkelig dagstur på ca 8 timer med trasking...

Dette er Hells gate national park...

I hot springs dusjen i bunnen av crateret...

Å vi gikk å vi gikk...

Klar for tur!

For noen uker siden giftet Paris seg som vi jobber med... det ble enda et langvarig bryllup..:)

NeSTen ArREstErt på NgONg HiLLs...

I dag bestemte jeg å Kristina oss for at vi ville gå tur i Ngong hills, noen bakke lignende fjell litt utenfor byen. Vi har aldri vært der før, og visste ikke hvordan vi skulle komme oss dit, men spurte rundt og etter å ha blitt droppet på ngong hotel, ca 2 min etter at vi satte oss på matatuen kom vi oss omsider på rikitg. 2o min senere trasket vi fra ngong town og i rettning en gresskledd bakke vi tenkte måtte være riktig. på veien oppover støter vi på en tysk jente som skal samme vei men noen barn hun jobber med på et barnehjem. Vi slår følge aner fred og ingen fare og begynner på ferden oppover. Vi tar en liten sti oppover fjellsiden og det slår meg noen ganger at dette er det minst turistifiserte stedet vi har vært på. nesten ingen andre mennesker... rart, men men.

Vel oppe etter ca en halv time, blir vi pluteslig stoppet av en vakt med gevær, etter litt forstår vi at vi har trespasset, vi har tatt feil rute og ikke gått gjennom gaten til ngong hills. Etter mye fram og tilbake blir vi med ned til gaten og slipper unna med å betale det vi egentli skulle betalt for å komme inn... heldigvis ble det ingen fine på oss.... puh, det var for godt til å være sant at en skulle få lov til å gå tur her i naturen uten å måtte betale for det...

I dag var det en fyr som vinka til meg når jeg var ute å jogga, bare fordi han også jogga.

Her om dagen skulle jeg kjøpe bananer og fikk så mange jeg ville gratis, bare fordi han synes jeg var pen.

I forrigårs spurte slakteren meg om jeg ville spise middag med han.

Hver dag på den lokale butikken spør inderen som eier den åssen det går med meg, og benny rogers, han som hjelper å bære vannet vårt opp hadde savnet oss når vi hadde vært i mombasa.

En fyr som jeg har snakket med to ganger skrev "my dear friend" på melding til meg.

I går hjalp jeg securitas vakten på bygget å fikse heisen, den funker fortsatt ikke.

Her om dagen når jeg kom hjem, ropte vakten ved kjøpesenteret, "today you come alone"!

En av taxi sjåførene på veien nedenfor oss ville kjøre oss de hundre meterne det er å gå fra bussen og hjem.

Her om dagen leiet sjefen meg over veien, og slik gikk vi hånd i hånd de neste 5 minuttene. 

Dette er den kenyanske vennligheten....:)

I've been blindsided

Vi har akkurat sett på The Blind side. Jeg så filmen for første gang på kino i Norge... og nå virker det som en helt annen film. Jeg å Kristina satt bare å grein etterpå. Ikke fordi den er så sykt fin og rørende (selv om den er det å), men fordi vi blir mint på alle her i Pumwani som ikke får de samme mulighetene som big mike. Alle barna vi møte hver dag som bor i syk fattigdom og mest sannsynlig ikke kommer til å få noen mulighet til utdannelse. Kontrastene er så enorme i filmen, huset de bor i, rikdommen, og kan ikke huske at jeg tenkte over det forrige gang jeg så den. Men, nå har dette blitt en del av meg. Dette er min hverdag. Dette er så virkelig. Dette finnes. Jeg følte at jeg var Leigh Anne, da hun kom kjørende til Hurt Village. Ble bedt om å bli sittende i bilen, låsen på. Dette er det vi drar til hver dag. Vi er hvite landende i en verden av fattigdom, urettferdighet, skitt, søppel, blikkskur, ødelagte mennesker og håpløshet. Jeg vil bare hjelpe. Vil bare at hverdagen til disse menneskene skal bli bedre. Jeg vil bare at barna skal få mulighet til å gå på skole, til å lære, til å se drømmene sine oppfylt.  At de som roter rundt på søppel fyllingen og sniffer lim skal kunne få tilbake verdigheten. At barna skal kunne voksen opp i en god famile, i en familie i det hele tatt. Filmen viser hvordan Leigh Anne forandrer livet til big mike, ved å se en gutt som trenger hjelp, som trenger en familie og handle på det uten uten å tenke for mye på om det er smart eller ikke eller hva de rike vennene hennes vil si. På en måte kan det virke som den klassiske historien. En hvit hjelper en mindre priviligert gutt. Men, på en måte så føler jeg at denne filmen er annerledes. “I’m not changing his life, he’s changing min”. Å det er det jeg sitter igjen med etter at denne filmen har fått meg til å tenke sånn. At en film kan oppfattes så forskjellig andre gang, er fordi jeg er forandret. Fordi perspektivet mitt er noe helt annet. Fordi jeg kan kjenne meg igjen. Fordi historien til big mike blir så levende. Fordi jeg vet at den er virkelig, og at det finnes millioner som ikke får den hjelpen han får. Som ikke får den muligheten. Og det er steike urettferdig... De er som han som vi hører om på slutten av filmen som blir skutt i en alder av 24. Virkeligheten er vanskelig, skremmende, å noen ganger vet jeg ikke hva annet å gjøre en å gråte. Det er rett og slett urettferdig. Virkeligheten er mer virkelig enn noen gang for meg, og samtidig helt uvirkelig. 

PåskeferieturiKenya!

Da var det påskeferie og med vibeke godt landet på Kenyansk jord rett vi snuten mot kysten, stranden, varmen - Mombasa. Vi tok nattoget, tok bare 14 timer, og var en liten opplevelse i seg selv.. 

Trøtte som vi er koser vi oss i dette gamle toget:)

Å få i seg kaffen er ikke like lett når det skrangler som værst, men Kristina gjorde en god jobb.

Vel framme i Mombasa, på diani beach er den hvite star tour katalog stranden det eneste som gjelder.

Her lå vi stranda i 2 dager... og solbrent, jepp, det ble vi.

Frokost på verandaen til cottagen vår. En ape stjal en banan av oss... ellers gikk det knirkefritt. Her har Julie og Nora joinet. Fløyet inn fra Nairobi for å ikke gå glipp av soldagene..

Etter to dager og samtlige solbrente og raue, var det like greit å forflytte oss til masai lang, nærmere Amboselig national park, på grensa til Tanzania. Vi satte oss på bussen og strandet i Emali ca 2 timer fra Nairobi. Her hentet en Njoroge oss, vår egen safariguide for de neste to dagene...

Selv om jeg ikke er den mest entusiastiske når det gjelder å se på dyr, er Amboseli her fantastisk VAKKERT! å det vi bodde hadde utsikt rett på Kilimanjaro... jeg visste ikke at det fjellet var dit vi skulle... men fant fort ut av 

det når man har denne utsikten!

Fra vår egen lille veranda der vi bodde i Amboseli, Kilimanjaro i bakgrunnen. Det var helt fantastisk!

Så var det ut på safari neste dag.

Det var en liten smakebit fra ferie, jeg føler meg super utrolig velsignet! Litt mingling med de lokale på masai sjappa vi stoppa på på vei hjem for å gå på do... gratis... i bytte mot å kjøpe noen trestatuer... håpet de ihvertfall...:)

Oppgaveskriving, påskeferie, MOMBASA og BESØK!

Vi har nå alle man tatt fatt på oppgaveskrivingen og håper å være ferdig i løpet av dagen. Jeg visste ikke hvor slitsomt det er å skrive en kritisk reflksjonsoppgave. Det føles som å dra meg selv ned i gjørma og gni ansiktet oppi faktumet at jeg ikke er ferdig utlært, at jeg er i en fremmed kultur, og kanskje egentli ikke har noe å bidra med i det hele tatt. Men, i morra er det FERIE! 

Alle våre medarbeidere på St. Johns skal på div turer med programmene, men vi har meldt oss ut fordi vi skal til Mombasa! å vi gleder oss sykt! det blir himmelsk med litt sol, strand og god ferie tilværelse. Å vi får besøk fra Norge! Vibeke ankommer i morra godt oppakket med sjokolade og div andre bestillinger + pakker hjemmefra... jeg gleder meg som en unge:)

Så imorra setter vi oss på det forhistoriske toget til kysten og planlegger å slakk'n på diani beachletts i en hytte rett på stranden... med garden view... Snakkes!

A moment before a new week...

And, sitting, thinking, wondering, thoughts kind of soaring around my head, some land, others just pass readily by. There’s so many things you can be afraid of, worried about. So many things you can dread, really NOT look forward to, want to avoid. But, then you know, you will just have to face them. They will come, sooner or later. Tomorrow morning, or a year from today. Sometimes I wish so badly that everything in life would just be comfortable, suited to my liking. That I wouldn’t have to be worried, knowing that I will have to face what I don’t want to. But, I know this will grow boring. I know that I wont be able to just sit and gloat over my blessings and my life. I know I wont be content. It’s actually a blessing this yearn to reach for more, wanting to see more, experience and be challenged. I know I’m created with this wish to allways learn, strive for more. Being misplaced or defeated will only temporarily stop me, I know I’ll get up sooner or later... so, no need to halt, hold back when I’m not at all in a place of defeat. I don’t even have to fight, just stick it up, lift my shoulders, speack up, smile and thank God for the coming day and for the moment. Cause the trials I’m meeting aren’t at all bringing me down, just making me have to take an extra long breath, look over my shoulder, lift my head and remind myself again of everything I’m thankfull for. Think of scary things as exciting, akwardness as fun and not worth offering any more thoughts, feelings of not coping as good, cause than I know I have a lot to learn. I don’t have to prove anything, but having a willing spirit, a good attitude and an honest and open heart is enough. I know I can’t loose anything by being myself, I know I’m not defeated, cause the battle is one that can only be won, one way or the other. The battle is to live every moment in thankfulness, joy and worrielessnes, cause I know that I don’t have to carry anything alone. Coming to him everyday assures me that I’ve won, whatever defeat I may feel, whatever hopelessnes or embarressment, I will get through, and I know that it won’t matter in the long run. Cause living for him and not for myself means I don’t have anything to loose.

Kenyansk bryllup = dansing

Vi ble bedt i bryllupet til Benja og Sellina som jobber på St Johns. Festen ble holdt ute i forskjellige telt og ble en dag med god mat, masse dansing og masse sang:)

I midten står Sally som er sjef på St. Johns sammen med oss i finstasen og Jackie som jeg jobber sammen med på GBV kontoret.

todays news...

Roaming around town on a day of, I buy a paper, go to my favorite cafe and order a dobbel capuccion. Opening the paper and starting to read I just cant get the word Justice out of my head. The more I read and see how many cases of injustice that can fill one paper, the more I sit and wonder and just cant put words to what I’m feeling. Honestly, I can feel a slight fear wash over me. Reading about a man shot dead by the police yesterday right where I had taken the matatu, seeing the name of one of the villages we work in(and I was in yesterday) where two of the men involved where arrested I just find it hard to know how to react. This is a dangerous city.

Justice, I just cant get away from this word. Especially being here makes me want to explore it further. In a country like this and working as a social worker, injustice is daily in your face. What is real justice? Who decides? Why are so many people driven to injustice? Will humanity ever see justice for all the injustice that has been committed?

“As the ICC process begins, we urge all Kenyans to remain calm as we monitor the progress to ensure that justice is delivered both for the suspects and the victims” (The Standard) Todays paper is filled with articles on the six kenyans on pre-trial at the ICC in Hague. All Kenyans are talking about it and its all over the radios. Will this bring justice to the Kenyan people 4 years afte the post election violence?

The other thing I cant get out of my head is power and money. How power and money corrupts you from the inside out is so evident here. Its just so wrong, I cant even understand how somebody can believe its okay to use your position and exploit people so greatly. Some MPs here earn so much money and act like nothing can shake their power and like they deserve it. The other day the road leading out from a guesthouse we where at was blocked for 3 hours because Kibaki was going to pass. Nobody could get out or in. You where stuck because the President would possible pass within the next 3 hours, crazy. We ended up walking...

Power and money is dangerous, destructive and evil. Sooner or later it will destroy you and everybody around you... and your country. I dont think us humans are created to be able to handle to much of either of the two. And together, they are - a beast... an ugly one.

Growing up in Norway its hard for me to understand that somebody can have so much power and misuse it so fundamentally. I can walk around in Oslo and pass the prime minister strolling down the street. No road blocks, no security and no machine guns. What kind of power do the big guys have here? What do you control to have guards just a trigger away from shooting if they are the least suspicions of a civilian or if you decide to drive on a road to get home after waiting for 3 hours?

What is happening in the ICC now is exciting and makes me somewhat hopeful. If the Ocampo 6 are found guilty it wont make ammends for all the injustice that happened during the post election violence. They wheren't the only ones causing trouble. But, to me it shows that big guys with power and money cant just do whatever they want. I want to believe that the world maybe has some power over injustice, and seeing that people might have to stand trial at the ICC makes me believe that there is hope. Maybe the world can change. Maybe crimes against humanity wont go by unnoticed and unpaid for. Maybe 100 years from now people wont have to read about the things I had to read about in the paper today. Maybe there will come a day in Kenya where justice and democracy rules and you don't have to read about rape and shootings everyday in the paper. Maybe one day the police will be the most trustworthy of all Kenyans, and the President will walk on the street, just like everybody else...