I've been blindsided

Vi har akkurat sett på The Blind side. Jeg så filmen for første gang på kino i Norge... og nå virker det som en helt annen film. Jeg å Kristina satt bare å grein etterpå. Ikke fordi den er så sykt fin og rørende (selv om den er det å), men fordi vi blir mint på alle her i Pumwani som ikke får de samme mulighetene som big mike. Alle barna vi møte hver dag som bor i syk fattigdom og mest sannsynlig ikke kommer til å få noen mulighet til utdannelse. Kontrastene er så enorme i filmen, huset de bor i, rikdommen, og kan ikke huske at jeg tenkte over det forrige gang jeg så den. Men, nå har dette blitt en del av meg. Dette er min hverdag. Dette er så virkelig. Dette finnes. Jeg følte at jeg var Leigh Anne, da hun kom kjørende til Hurt Village. Ble bedt om å bli sittende i bilen, låsen på. Dette er det vi drar til hver dag. Vi er hvite landende i en verden av fattigdom, urettferdighet, skitt, søppel, blikkskur, ødelagte mennesker og håpløshet. Jeg vil bare hjelpe. Vil bare at hverdagen til disse menneskene skal bli bedre. Jeg vil bare at barna skal få mulighet til å gå på skole, til å lære, til å se drømmene sine oppfylt.  At de som roter rundt på søppel fyllingen og sniffer lim skal kunne få tilbake verdigheten. At barna skal kunne voksen opp i en god famile, i en familie i det hele tatt. Filmen viser hvordan Leigh Anne forandrer livet til big mike, ved å se en gutt som trenger hjelp, som trenger en familie og handle på det uten uten å tenke for mye på om det er smart eller ikke eller hva de rike vennene hennes vil si. På en måte kan det virke som den klassiske historien. En hvit hjelper en mindre priviligert gutt. Men, på en måte så føler jeg at denne filmen er annerledes. “I’m not changing his life, he’s changing min”. Å det er det jeg sitter igjen med etter at denne filmen har fått meg til å tenke sånn. At en film kan oppfattes så forskjellig andre gang, er fordi jeg er forandret. Fordi perspektivet mitt er noe helt annet. Fordi jeg kan kjenne meg igjen. Fordi historien til big mike blir så levende. Fordi jeg vet at den er virkelig, og at det finnes millioner som ikke får den hjelpen han får. Som ikke får den muligheten. Og det er steike urettferdig... De er som han som vi hører om på slutten av filmen som blir skutt i en alder av 24. Virkeligheten er vanskelig, skremmende, å noen ganger vet jeg ikke hva annet å gjøre en å gråte. Det er rett og slett urettferdig. Virkeligheten er mer virkelig enn noen gang for meg, og samtidig helt uvirkelig.