Jeg har begynnt på den strabasiøse ferden hjemmover igjennom hells gate national park i Naivasha. En av guttene slår følge med meg og mens vi trasker langs grusveien omringet av diverse dyr som strutser, zebraer og thompson gazeller forteller han om seg selv. Han går på skole for å bli kokk, og legger villig ut om hvordan han ville laget en tre retters middag i detalj. Han har vokst opp i gettoen med alt det innebærer, men forteller at når han ble medlem av en av ungdomsklubbene som St johns har, forandret det alt. Han forklarte alt veldig enkelt ved å tegne på armen med fingeren. "Man kan velge to ansikter, en med sur munn eller en med gla munn, og tenger en bue som går oppever". Han valgte enkelt å greit at dagene med den sure munnen var over, og nå hadde han valgt den blide....:)Dagen etterpå var vi på vei ned til sjøen når han kommer løpende etter meg å julie. Med seg har han en turkis glittrende dagbok, den typen med en liten hengelås. Han har det største smilet om munnen og forklarer at han fikk dagboken fordi han ble kåret som den mest hjelpsomme på turen. Han bare lyser opp at stolthet og forteller at han skal skirve historien sin i denne boken. Seriøst, han var helt overlykkelig!
Med tårevåte øyne fortsetter jeg nedover mot sjøen og snakker med Julie on hvor rart dette er. Dette er en 20 år gammel gutt, som blir helt i ekstase fordi han fikk en dagbok. En glittrende liten dagbok. Des mer jeg tenker over dette des mer rørt blir jeg. Denne gutten er den blideste, skjønneste mest hjelpsomme fyren jeg har truffet på lenge. Jeg skulle ønske at små ting som dette kunne bety like mye for meg som det gjorde for han. Jeg gruer meg til å komme tilbake til en verden hvor man blir sur over å ikke få en iphone til jul...
No comments:
Post a Comment