en liten dagbok med hengelås og nøkkel

Jeg har begynnt på den strabasiøse ferden hjemmover igjennom hells gate national park i Naivasha. En av guttene slår følge med meg og mens vi trasker langs grusveien omringet av diverse dyr som strutser, zebraer og thompson gazeller forteller han om seg selv. Han går på skole for å bli kokk, og legger villig ut om hvordan han ville laget en tre retters middag i detalj. Han har vokst opp i gettoen med alt det innebærer, men forteller at når han ble medlem av en av ungdomsklubbene som St johns har, forandret det alt. Han forklarte alt veldig enkelt ved å tegne på armen med fingeren. "Man kan velge to ansikter, en med sur munn eller en med gla munn, og tenger en bue som går oppever". Han valgte enkelt å greit at dagene med den sure munnen var over, og nå hadde han valgt den blide....:)

Dagen etterpå var vi på vei ned til sjøen når han kommer løpende etter meg å julie. Med seg har han en turkis glittrende dagbok, den typen med en liten hengelås. Han har det største smilet om munnen og forklarer at han fikk dagboken fordi han ble kåret som den mest hjelpsomme på turen. Han bare lyser opp at stolthet og forteller at han skal skirve historien sin i denne boken. Seriøst, han var helt overlykkelig!

Med tårevåte øyne fortsetter jeg nedover mot sjøen og snakker med Julie on hvor rart dette er. Dette er en 20 år gammel gutt, som blir helt i ekstase fordi han fikk en dagbok. En glittrende liten dagbok. Des mer jeg tenker over dette des mer rørt blir jeg. Denne gutten er den blideste, skjønneste mest hjelpsomme fyren jeg har truffet på lenge. Jeg skulle ønske at små ting som dette kunne bety like mye for meg som det gjorde for han. Jeg gruer meg til å komme tilbake til en verden hvor man blir sur over å ikke få en iphone til jul...

På besøk hos Rose og Susan..

Det første Rose sa når vi kom til Nairobi var at "dette er huset mitt"... hun snakket om leiligheten vi skulle flytte inn i. Denne damen kan fikse alt fra strømregninger til mandazier til fest og boning av gulvet. Her om dagen besøkte jeg å Kristina den nyåpna kafeen hennes...

Dette er en av stamkundene til Rose, som bare skulle drikke kaffe i dag..

For en kjekk gammel mann!

Hjemme hos Susan hushjelpen vår som vi har blitt så glad i!

Sønnen til Rose i døråpningen på kafeen... det er ikke alle som like å bli tatt bilde av...:)

Noen barn på skolen til datteren til Rose som vi besøkte..

Dette er meg og den vettskremte Favour (datteren til Susan) som ser hvite mennesker for første gang.

NaiVaShA!

Forrige uke var vi så heldig å få være med på en ungdoms trening (peer educators) i Naivasha, som er ca 1 1/2 time utenfor Nairobi. Det ble dager fylt med masse gøy, å disse ungdommene er helt fantastiske! De har forandret meg for alltid:)

Her sitter vi å venter på å få slippe in i Hells gate national park. Det ble en skikkelig dagstur på ca 8 timer med trasking...

Dette er Hells gate national park...

I hot springs dusjen i bunnen av crateret...

Å vi gikk å vi gikk...

Klar for tur!

For noen uker siden giftet Paris seg som vi jobber med... det ble enda et langvarig bryllup..:)

NeSTen ArREstErt på NgONg HiLLs...

I dag bestemte jeg å Kristina oss for at vi ville gå tur i Ngong hills, noen bakke lignende fjell litt utenfor byen. Vi har aldri vært der før, og visste ikke hvordan vi skulle komme oss dit, men spurte rundt og etter å ha blitt droppet på ngong hotel, ca 2 min etter at vi satte oss på matatuen kom vi oss omsider på rikitg. 2o min senere trasket vi fra ngong town og i rettning en gresskledd bakke vi tenkte måtte være riktig. på veien oppover støter vi på en tysk jente som skal samme vei men noen barn hun jobber med på et barnehjem. Vi slår følge aner fred og ingen fare og begynner på ferden oppover. Vi tar en liten sti oppover fjellsiden og det slår meg noen ganger at dette er det minst turistifiserte stedet vi har vært på. nesten ingen andre mennesker... rart, men men.

Vel oppe etter ca en halv time, blir vi pluteslig stoppet av en vakt med gevær, etter litt forstår vi at vi har trespasset, vi har tatt feil rute og ikke gått gjennom gaten til ngong hills. Etter mye fram og tilbake blir vi med ned til gaten og slipper unna med å betale det vi egentli skulle betalt for å komme inn... heldigvis ble det ingen fine på oss.... puh, det var for godt til å være sant at en skulle få lov til å gå tur her i naturen uten å måtte betale for det...

I dag var det en fyr som vinka til meg når jeg var ute å jogga, bare fordi han også jogga.

Her om dagen skulle jeg kjøpe bananer og fikk så mange jeg ville gratis, bare fordi han synes jeg var pen.

I forrigårs spurte slakteren meg om jeg ville spise middag med han.

Hver dag på den lokale butikken spør inderen som eier den åssen det går med meg, og benny rogers, han som hjelper å bære vannet vårt opp hadde savnet oss når vi hadde vært i mombasa.

En fyr som jeg har snakket med to ganger skrev "my dear friend" på melding til meg.

I går hjalp jeg securitas vakten på bygget å fikse heisen, den funker fortsatt ikke.

Her om dagen når jeg kom hjem, ropte vakten ved kjøpesenteret, "today you come alone"!

En av taxi sjåførene på veien nedenfor oss ville kjøre oss de hundre meterne det er å gå fra bussen og hjem.

Her om dagen leiet sjefen meg over veien, og slik gikk vi hånd i hånd de neste 5 minuttene. 

Dette er den kenyanske vennligheten....:)

I've been blindsided

Vi har akkurat sett på The Blind side. Jeg så filmen for første gang på kino i Norge... og nå virker det som en helt annen film. Jeg å Kristina satt bare å grein etterpå. Ikke fordi den er så sykt fin og rørende (selv om den er det å), men fordi vi blir mint på alle her i Pumwani som ikke får de samme mulighetene som big mike. Alle barna vi møte hver dag som bor i syk fattigdom og mest sannsynlig ikke kommer til å få noen mulighet til utdannelse. Kontrastene er så enorme i filmen, huset de bor i, rikdommen, og kan ikke huske at jeg tenkte over det forrige gang jeg så den. Men, nå har dette blitt en del av meg. Dette er min hverdag. Dette er så virkelig. Dette finnes. Jeg følte at jeg var Leigh Anne, da hun kom kjørende til Hurt Village. Ble bedt om å bli sittende i bilen, låsen på. Dette er det vi drar til hver dag. Vi er hvite landende i en verden av fattigdom, urettferdighet, skitt, søppel, blikkskur, ødelagte mennesker og håpløshet. Jeg vil bare hjelpe. Vil bare at hverdagen til disse menneskene skal bli bedre. Jeg vil bare at barna skal få mulighet til å gå på skole, til å lære, til å se drømmene sine oppfylt.  At de som roter rundt på søppel fyllingen og sniffer lim skal kunne få tilbake verdigheten. At barna skal kunne voksen opp i en god famile, i en familie i det hele tatt. Filmen viser hvordan Leigh Anne forandrer livet til big mike, ved å se en gutt som trenger hjelp, som trenger en familie og handle på det uten uten å tenke for mye på om det er smart eller ikke eller hva de rike vennene hennes vil si. På en måte kan det virke som den klassiske historien. En hvit hjelper en mindre priviligert gutt. Men, på en måte så føler jeg at denne filmen er annerledes. “I’m not changing his life, he’s changing min”. Å det er det jeg sitter igjen med etter at denne filmen har fått meg til å tenke sånn. At en film kan oppfattes så forskjellig andre gang, er fordi jeg er forandret. Fordi perspektivet mitt er noe helt annet. Fordi jeg kan kjenne meg igjen. Fordi historien til big mike blir så levende. Fordi jeg vet at den er virkelig, og at det finnes millioner som ikke får den hjelpen han får. Som ikke får den muligheten. Og det er steike urettferdig... De er som han som vi hører om på slutten av filmen som blir skutt i en alder av 24. Virkeligheten er vanskelig, skremmende, å noen ganger vet jeg ikke hva annet å gjøre en å gråte. Det er rett og slett urettferdig. Virkeligheten er mer virkelig enn noen gang for meg, og samtidig helt uvirkelig. 

PåskeferieturiKenya!

Da var det påskeferie og med vibeke godt landet på Kenyansk jord rett vi snuten mot kysten, stranden, varmen - Mombasa. Vi tok nattoget, tok bare 14 timer, og var en liten opplevelse i seg selv.. 

Trøtte som vi er koser vi oss i dette gamle toget:)

Å få i seg kaffen er ikke like lett når det skrangler som værst, men Kristina gjorde en god jobb.

Vel framme i Mombasa, på diani beach er den hvite star tour katalog stranden det eneste som gjelder.

Her lå vi stranda i 2 dager... og solbrent, jepp, det ble vi.

Frokost på verandaen til cottagen vår. En ape stjal en banan av oss... ellers gikk det knirkefritt. Her har Julie og Nora joinet. Fløyet inn fra Nairobi for å ikke gå glipp av soldagene..

Etter to dager og samtlige solbrente og raue, var det like greit å forflytte oss til masai lang, nærmere Amboselig national park, på grensa til Tanzania. Vi satte oss på bussen og strandet i Emali ca 2 timer fra Nairobi. Her hentet en Njoroge oss, vår egen safariguide for de neste to dagene...

Selv om jeg ikke er den mest entusiastiske når det gjelder å se på dyr, er Amboseli her fantastisk VAKKERT! å det vi bodde hadde utsikt rett på Kilimanjaro... jeg visste ikke at det fjellet var dit vi skulle... men fant fort ut av 

det når man har denne utsikten!

Fra vår egen lille veranda der vi bodde i Amboseli, Kilimanjaro i bakgrunnen. Det var helt fantastisk!

Så var det ut på safari neste dag.

Det var en liten smakebit fra ferie, jeg føler meg super utrolig velsignet! Litt mingling med de lokale på masai sjappa vi stoppa på på vei hjem for å gå på do... gratis... i bytte mot å kjøpe noen trestatuer... håpet de ihvertfall...:)