What sticks on a sticky fly paper?

My time in Kenya is running out. For weeks now I’ve not aloud myself to think about it, afraid that I wont be able to enjoy the last weeks... but, truth is, only a few days left at work. Hard to leave something that you feel you’ve just started, or leave stuff you dont know if anybody else will finish. Leave projects I believe in and long to continue doing. Leave the life I’ve been living here.

How are we humans suppose to handle being able to fly half way across the world, live in a totally different country, and culture, and then suddenly fly back and keep on going. Ain’t gonna happen... we change. Experiences affect us. We mold.. leave something here, something else there. Gather something over there, pick up something else right here. Its like these new images, new feelings, new faces are stuck on me. I feel like a sticky paper that is suppose to kill flies, everything is just sticking lately. Maybe cause I know its gonna end. Like I wanna hold on to it, cause I dont know if I’ll ever experience it again.

But, its like this with all things in life. The days and hours pass... and some sticks, some doesn’t, and we forget.. we can’t possibly remember everything.

But, right now, I want to remember it all. Be able to feel everything I’ve been feeling here. All at once.

But, I wont, I have to be satisfied with experiencing in the moment. No matter how much I remember, how many pictures I take, how many wooden elephants I bring home, I have to let it go and move on. Some faces I will remember, some conversations, some incidents. I wish I could carry them all. Luckily our braincapacity is somewhat big enough to remember, to choose what we want to bring with us in the days to come. Luckily, we are not rocks, but formable, changeable, and I know that what I’ve experienced here has changed me, and somehow then, I don’t need to struggle to remember, or force to fit it in my suitcase back home. The changes are here to stay and will always remind me of what I’ve seen, what I’ve felt, what I’ve been able to be a part of, music I’ve heard, dancemoves I’ve seen, foods I’ve tasted, work I’ve done, and Places and People I’ve come to Love... 

BeRG og DAlbaNeN FinnES i KenYA OgSå...

Noen ganger blir jeg bare super gla. Fordi guttene her bærer sekken min. Fordi kenyanere er så super skjønne, fordi noen av de har bare det BESTE smilet, tross motgangen. Fordi de har så god humor, og alltid slår an en spøk. Fordi kollegane min snudde seg i matatuen i går og så på oss, å bare sa at han savnet oss... fordi han satt foran og vi satt bak...

Andre ganger blir jeg dritt lei, av å sitte her usynlig fordi alle snakker swahili og man ikke kan ta del. Fordi jeg føler meg ubrukelig når jeg ikke skjønner hva som foregår. Fordi jeg bruker 2 timen på bussen hjem hver dag. Fordi folk snakker om "mlami" og "mzungu" rett ved siden av meg. Fordi folk forventer at jeg har drøssevis med penger å strø om meg med. 

Åsså blir jeg nesten på gråten av å tenke på at jeg skal dra snart. At jeg må si hade til mennesker som jeg gleder meg til å se hver dag. At jeg ikke kommer til å hilse med å ta ALLE i hånden hver dag lenger. At jeg ikke kommer til å begynne dagen med å få en god klem av sjefen min...

en liten dagbok med hengelås og nøkkel

Jeg har begynnt på den strabasiøse ferden hjemmover igjennom hells gate national park i Naivasha. En av guttene slår følge med meg og mens vi trasker langs grusveien omringet av diverse dyr som strutser, zebraer og thompson gazeller forteller han om seg selv. Han går på skole for å bli kokk, og legger villig ut om hvordan han ville laget en tre retters middag i detalj. Han har vokst opp i gettoen med alt det innebærer, men forteller at når han ble medlem av en av ungdomsklubbene som St johns har, forandret det alt. Han forklarte alt veldig enkelt ved å tegne på armen med fingeren. "Man kan velge to ansikter, en med sur munn eller en med gla munn, og tenger en bue som går oppever". Han valgte enkelt å greit at dagene med den sure munnen var over, og nå hadde han valgt den blide....:)

Dagen etterpå var vi på vei ned til sjøen når han kommer løpende etter meg å julie. Med seg har han en turkis glittrende dagbok, den typen med en liten hengelås. Han har det største smilet om munnen og forklarer at han fikk dagboken fordi han ble kåret som den mest hjelpsomme på turen. Han bare lyser opp at stolthet og forteller at han skal skirve historien sin i denne boken. Seriøst, han var helt overlykkelig!

Med tårevåte øyne fortsetter jeg nedover mot sjøen og snakker med Julie on hvor rart dette er. Dette er en 20 år gammel gutt, som blir helt i ekstase fordi han fikk en dagbok. En glittrende liten dagbok. Des mer jeg tenker over dette des mer rørt blir jeg. Denne gutten er den blideste, skjønneste mest hjelpsomme fyren jeg har truffet på lenge. Jeg skulle ønske at små ting som dette kunne bety like mye for meg som det gjorde for han. Jeg gruer meg til å komme tilbake til en verden hvor man blir sur over å ikke få en iphone til jul...

På besøk hos Rose og Susan..

Det første Rose sa når vi kom til Nairobi var at "dette er huset mitt"... hun snakket om leiligheten vi skulle flytte inn i. Denne damen kan fikse alt fra strømregninger til mandazier til fest og boning av gulvet. Her om dagen besøkte jeg å Kristina den nyåpna kafeen hennes...

Dette er en av stamkundene til Rose, som bare skulle drikke kaffe i dag..

For en kjekk gammel mann!

Hjemme hos Susan hushjelpen vår som vi har blitt så glad i!

Sønnen til Rose i døråpningen på kafeen... det er ikke alle som like å bli tatt bilde av...:)

Noen barn på skolen til datteren til Rose som vi besøkte..

Dette er meg og den vettskremte Favour (datteren til Susan) som ser hvite mennesker for første gang.

NaiVaShA!

Forrige uke var vi så heldig å få være med på en ungdoms trening (peer educators) i Naivasha, som er ca 1 1/2 time utenfor Nairobi. Det ble dager fylt med masse gøy, å disse ungdommene er helt fantastiske! De har forandret meg for alltid:)

Her sitter vi å venter på å få slippe in i Hells gate national park. Det ble en skikkelig dagstur på ca 8 timer med trasking...

Dette er Hells gate national park...

I hot springs dusjen i bunnen av crateret...

Å vi gikk å vi gikk...

Klar for tur!

For noen uker siden giftet Paris seg som vi jobber med... det ble enda et langvarig bryllup..:)

NeSTen ArREstErt på NgONg HiLLs...

I dag bestemte jeg å Kristina oss for at vi ville gå tur i Ngong hills, noen bakke lignende fjell litt utenfor byen. Vi har aldri vært der før, og visste ikke hvordan vi skulle komme oss dit, men spurte rundt og etter å ha blitt droppet på ngong hotel, ca 2 min etter at vi satte oss på matatuen kom vi oss omsider på rikitg. 2o min senere trasket vi fra ngong town og i rettning en gresskledd bakke vi tenkte måtte være riktig. på veien oppover støter vi på en tysk jente som skal samme vei men noen barn hun jobber med på et barnehjem. Vi slår følge aner fred og ingen fare og begynner på ferden oppover. Vi tar en liten sti oppover fjellsiden og det slår meg noen ganger at dette er det minst turistifiserte stedet vi har vært på. nesten ingen andre mennesker... rart, men men.

Vel oppe etter ca en halv time, blir vi pluteslig stoppet av en vakt med gevær, etter litt forstår vi at vi har trespasset, vi har tatt feil rute og ikke gått gjennom gaten til ngong hills. Etter mye fram og tilbake blir vi med ned til gaten og slipper unna med å betale det vi egentli skulle betalt for å komme inn... heldigvis ble det ingen fine på oss.... puh, det var for godt til å være sant at en skulle få lov til å gå tur her i naturen uten å måtte betale for det...

I dag var det en fyr som vinka til meg når jeg var ute å jogga, bare fordi han også jogga.

Her om dagen skulle jeg kjøpe bananer og fikk så mange jeg ville gratis, bare fordi han synes jeg var pen.

I forrigårs spurte slakteren meg om jeg ville spise middag med han.

Hver dag på den lokale butikken spør inderen som eier den åssen det går med meg, og benny rogers, han som hjelper å bære vannet vårt opp hadde savnet oss når vi hadde vært i mombasa.

En fyr som jeg har snakket med to ganger skrev "my dear friend" på melding til meg.

I går hjalp jeg securitas vakten på bygget å fikse heisen, den funker fortsatt ikke.

Her om dagen når jeg kom hjem, ropte vakten ved kjøpesenteret, "today you come alone"!

En av taxi sjåførene på veien nedenfor oss ville kjøre oss de hundre meterne det er å gå fra bussen og hjem.

Her om dagen leiet sjefen meg over veien, og slik gikk vi hånd i hånd de neste 5 minuttene. 

Dette er den kenyanske vennligheten....:)