my dad told me to never stop asking questions...

Going to Africa, you know you will be faced with poverty. Walking around in Nairobi makes me second question my beliefs and ways of thinking. I often find myself excusing, and pushing the issue away, based on already made up thoughts about not giving to beggars. We've heard it before; the money doesn't really go to the people that need it, it will probably end up going to their alcoholized father, and so on and so on. Walking around the other evening I starting to ask myself if these sayings, what I've been convinced about is only something I'm hiding behind. Not having to dig deep into yourself and be radical? Am I just hiding behind what we have already decided about giving to beggars? Why do we always have to be so rational and smart? What would really Jesus do walking around here... looking these kids in the eyes... would he be able to shake is head? Sitting in a car with a little boy hammering on the window makes you face poverty, and your own heart. I find myself trying to convince myself that it is totally okay to be cold and ignoring and that it is even the right thing to do. Sometimes I just wonder if giving all you have to the poor, selling everything you own would ever be an option in todays world. Am I to okay with not having to be radical? Am I to convinced that it won't help that I don't even consider it as an option?

Friuke i Nairobi...

Å, vi har fortsatt ikke begynnt å jobbe, å må derfor bedrive tiden med andre ting... Det har vært besøk på national parken, hvor en cheta begynnte å slikke meg!!, kiswahili småprating med vaktene, bading på metodist kirken og matatu kjøring (små minibusser som er transportmiddelet her). Vi har også sjekket ut et danse/musikk sted i downtown, stappfullt med et helt sinnsykt lydnivå. Men, gøy å slippe seg løs med kenyanerne, de har moves! Bildene nedenfor er tatt på Karne Blixen huset litt utenfor Nairobi. Vi dro dit for å ha piknik på bursdagen til Silje:)

 

 

nairobi på egen hånd...

Ishirini betyr 20 på kiswahili, og jeg lærte det i går av en fyr som jobber på gjestehuset der vi bor:) Ellers har jeg prøvd meg på diverse fraser med taxisjåførene. Alle er stort sett flinke i engelsk, men det letter alltid på stemningen med en liten ninapenda nairobi eller en hodi, hodi, hodi, ved ankomst ved døra:) det som er gøy med kenyanere er at alle er veldig hyggelige og serviceinstillte... vi fikk følelsen av at en resepsjonist på et hotel vi dro for å bade på i går,

 ble overlykkelig fordi vi spurte om det gikk an å bade der..:) Ikke en respons en er vant til.

Ellers, er vi litt "on our own" her for tiden, men vi synes at vi klarer oss bra..:) I dag tok vi bussen helt alene!, ned til byen. Med god hjelp fra kartet, som er min beste venn, fant vi frem og romsterte rundt i Nairobi sentrum... Selv om vi synes at vi klarte oss greit ble vi stoppet og spurt om vi var lost (noe jeg ikke var!).. hvilket førte til telefonnummeret til en meget hyggelig dame som ville at vi skulle ringe hvis vi noen gang trengte noe..:)

Jeg har det bra og lever i beste velgående! flere bilder kommer senere, men pga av Nairobis rykte som nairobbery har kameraet blitt liggende de første dagene.

En siste ting jeg må dele er min opplevelse av å sitte å lese litt for lenge i samme stilling ved bassenget...

En reise begynner alltid med å ta farvel...

til fantastiske roomies

til mine rosa roser fra JAVA..

til ost og sjokolade...

til mammas himmelske peis.


Vel hjemme på hamar begynner pakkinga, og jeg fant med selv sittende med disse alternativene til klær etter arbeidsplassens kleskode; hvilket er; pent og stilig, skjørt under knærne, ikke ettersittende bluse... å selvfølgelig, luftig og flaggrende..

Da er det bare å ta kofferten under armen og sekken på ryggen og bane vei til Gardermoen, hijambo Kenya, her kommer jeg!